Den siste reisen.
Når hun danset forsvant hun fra jorden. Hun forsvant fra alt liv. Ingen kunne stoppe henne. Hun likte å definere det å danse som å reise. Hun var ikke så glad i å reise, men når hun danset følte hun at hun ble tatt vekk fra denne verden. Hun ble tatt vekk fra verden med alt det vonde i, og ført inn i sin egen verden. I denne verden fantes det bare en person, og det var henne. 16 år gamle Ronja var den eneste der. En 16 år gammel jente som elsket å danse. Hun kunne ikke se for seg et liv uten dans, det ville være å ta fra henne sjelen og alt det gode i henne. Det ville være som å dø.
Moren satt stolt i salen og så på datteren. Det å se henne danse så nydelig og praktfullt gjorde henne til et bedre menneske. Datteren var en spinkel jente, hun var 16 år, liten og tynn med langt mørkt hår. Hun hadde sterke øyne som alltid smilte.
Datteren, Ronja, hadde danset siden hun kunne gå, og hele livet hennes bestod av dans.
Musikken stoppet. Hele salen begynte å klappe. Hun smilte, neiet og gikk bak til de andre deltakerne. Det begynte å pipe i høytalere, så hørte de den sterke stemmen til arrangøren. ”Som dere vet, så blir den personen som vinner i dag Norgesmester.” Det ble helt stille i salen. Folk ventet spent på om det var deres datter som ville vinne. ”Den som vinner skal også representere Norge i Europa mesterskapet om en måned.” Det ble helt stille i salen. Ronja hørte pulsen dunke i tinningen. I et lite sekund lukket hun øynene, hun ønsker så inderlig å vinne. Trommevirvelen ble hardere og mer intens. Plutselig ble det helt stille, hun hørte tråen bli revet fra konvolutten. ”Den nye norgesmesteren mine damer og herrer, Ronja!” I et sekund trodde hun at hun drømte, men hun kjente smerten fra beina og skjønte at dette var virkelig.
Salen reiste seg, men all lyd forsvant for henne.
Hun danset foran publikummet en gang til. Hun kjente kroppen bli tung og svak, hun var utslitt. Alt forsvant. Lysene, stemmene, klappene, scenen, publikummet, alt! Det eneste hun følte var dunkene i tinningen og musikken, en herlig følelse. Nok en gang ble hun dradd ut av virkeligheten og inn i sin egen verden. Hun elsket den følelsen. I de få minuttene kunne hun være den hun virkelig ville være, en lykkelig jente. Hun kunne slippe tankene følelsene sine fri. Hun følte for å skrike, så herlig var det.
Musikken sluttet med et smell, og med ett var hun tilbake til verden igjen. Hun prøvde å finne
moren sin i mengden som hadde reist seg for å klappe, men hun ble blendet av lysene.
Det var begynt å snø ute. ”Pokker” hvisket moren. De kjørte fremdeles på sommerdekk, slitte sommerdekk. De hadde ikke nok penger til nye nå i disse dager.
Det var helt stille på veien hjem. Det var langt å kjøre, nesten en time.
Det var mørkt og sent. Rundt dem var det trær og noen få hus. Ronja viste ikke hvor de var.
-Er vi på rett vei, mamma?
-Ja, slapp helt av. Jeg har full kontroll.
Ronja likte ikke at hun sa det, for innerst inne følte hun at noe kom til å gå veldig gale. Hun merket ar hun var sliten. Etter litt sovnet hun, Men hun våknet ikke den dagen.
Hun hørte stille en pipelyd som gikk igjen og igjen. Hun hadde vondt i hodet, og alt var uklart rundt henne.
-Ronja? Sa en svak stemme.
Stemmen var så kjent, og hun kunne se litt av moren.
Stedet var ukjent. Det luktet død på rommet. Alt var hvitt rundt henne. Det stod blomster på et bord ved siden av. Etter litt skjønte hun hvor hun var. Men hun skjønte ikke hvorfor. Hun prøvde å tenke tilbake, hva var det siste hun gjorde? Hun husket hun var blitt norgesmester, de kjørte hjem og hun sovnet. Mer husket hun ikke.
Moren satt med tårer i øynene og tviholdt i hånden hennes. Moren gråt mer og mer.
En lege kom omsider inn.
-Hva har skjedd? Spurte hun svakt.
Moren gråt enda mer. Hun viste ikke hvordan hun skulle fortelle det.
Legen så på moren, så på Ronja.
Ronja ventet på at noen skulle si noe.
-Hva har skjedd? Nå var stemmen kraftigere og sintere.
-Det skjedde et uhell på veien hjem. Legen så på papirene før hun fortsatte.
-Dere hadde en kraftig ulykke og du var heldig som overlevde. Vi har observert brudd i ryggen din, og brudd i den ene foten din.
-Men jeg vil vel kunne danse igjen? Om en uke eller noe?
Legen sukket, moren gråt.
-Du har blitt lam fra livet og ned Ronja. Du har så store skader at det vil ta flere år å bygge opp igjen. Du vil nok ikke kunne danse igjen.
Ronja skjønte ikke hva som skjedde. Hun ble fortvilet. Hun kjente tårene presse på i øynene. Hun gråt. Hun tenkte til bake på alt hun hadde oppnådd med å danse. Hun kunne aldri mer slippe seg fri, aldri mer gjøre den ene tingen hun elsket. De hadde tatt fra henne sjelen, men det verste av alt, hun kunne aldri mer reise inn i sitt eget land.
