Da var første dagen i praksisen over. fy søren så gøy!!!!
jeg har da vært så heldig å få praksis i ambulanseklassen på os!
Folkene som går der er kjempe kjempe kjempe snille, alle smiler og ler.
I de første timene skjønte jeg fint lite om hva de snakket om, er ikke så lett å skjønne.
men kjekt var det nå uansett!
hva vil du bli når du blir "stor" ?
WÆUWÆUWÆU- anette
mandag 26. januar 2009
fredag 16. januar 2009
Lenge siden sist gitt =O
Shit nå er det lenge siden jeg har skrevet her.
men skal prøve å rame opp litt hva som har skjedd nå på nyåret:)
jeg er blitt sunn, og ja folkens denne gangen mener eg det:D
Jeg har fått masse gode karaktere:D fikk 6'er på muntlig prøve:)
Jeg stortrives på skolen. det er virkelig bare helt kanon skole jeg går på.
Klassen er toppen av kremen, med jordbær på!
helt fantastisk klasse jeg går i.
De er ikke noe press i klasse, og alle er snill med alle :).
ellers så var jeg en helg med Lillian, det var ubeskrivelig koselig:)
Vi lagde coocies og satt og nerdet oss med pariopary på daten til kl 6 om morningen, da bestemte vi oss for å sove... for å stå opp noen timer senere.
lillian er en herlg venn altså<3.
Så nå i helgen skaljeg på tensing tur. vi skal heeeelt bort til kaland skole.. kjempe langt =P.
Gleder meg litt jeg =)
nå, hvordan har deres start på nyåret blitt?
tytast Anette <3=)
men skal prøve å rame opp litt hva som har skjedd nå på nyåret:)
jeg er blitt sunn, og ja folkens denne gangen mener eg det:D
Jeg har fått masse gode karaktere:D fikk 6'er på muntlig prøve:)
Jeg stortrives på skolen. det er virkelig bare helt kanon skole jeg går på.
Klassen er toppen av kremen, med jordbær på!
helt fantastisk klasse jeg går i.
De er ikke noe press i klasse, og alle er snill med alle :).
ellers så var jeg en helg med Lillian, det var ubeskrivelig koselig:)
Vi lagde coocies og satt og nerdet oss med pariopary på daten til kl 6 om morningen, da bestemte vi oss for å sove... for å stå opp noen timer senere.
lillian er en herlg venn altså<3.
Så nå i helgen skaljeg på tensing tur. vi skal heeeelt bort til kaland skole.. kjempe langt =P.
Gleder meg litt jeg =)
nå, hvordan har deres start på nyåret blitt?
tytast Anette <3=)
søndag 4. januar 2009
Nytt år, ny blogg, trodde jeg.
GODT NYTTÅR :D
Som dere vet så har jeg sikkert hatt den allerbeste julen i hele mitt liv!
Den ble feiret med meg, mamma, pappa, henrik og damen Nancy, og min kjære Christoffer, i tilegg til vovsen Myra:D
Hele feiringen gikk rolig og vi koste oss masse masse!
Og takk for alle presangene folkens:D
Senere når vi var ferdig med pakkesangene tok vi å se ylvis3.. eller det vil si, de så, jeg sov:P
Så kom nyttårsaften, noe jeg HATER.
Fyrverkeri, smell og dritt, det hater jeg!
Men siden Min kjære og en kompis av han hadde god kontroll gikk alt bra.
Så skulle vi ha fest hos christoffer da.. hehe, han og finch sovnet, nesten.
På tittelen og merke har folk sikkert skjønt at jeg prøvde å lage ny blogg på blogg.no... men det funket fint lite du, så jeg holder meg til dette her:)
Håper alle får et fint 2009-år...
Takk for nå. fred ut!
torsdag 11. desember 2008
VolleyBall Cup:)
Idag har kristin bursdag:D Endelig 16 år lillevenn:D
GRatulerer så mye med dagen <3
Idag hadde vi volleyballcup på skolen!
Det var dødsgøy:D
I førstekampen ble vi så kraftig knust!!
Allmenpåbygg3 knuste oss 47-12 !!!
Men så i neste kamp spilte vi mot Salg og service
De vant vi mot 35-29 eller noe!!
Så var det ambulansen! De var skikkelig gode, og det var kjempe jevn kamp, men Vi tok de i siste sekund!
Så kom vi videre og måtte spille mot allmen den andre klassen. de Tok vi og
så da var det finalen mot de som knuste oss i første kamp! Det var skikkelig jevnt i første minutter, men ble dårligere etterhvert. Resulatet ble at de vant men at vi var utrolig jevtn.
Vi var skikkelig gode idag, og var kanon flink til å sammarbeide!!
Vi vant en hel pose TWIX:)
Etter dette var det avgåre til byn for å kjøpe en flott presang til min kjære, noe som ble veldig vellykket:)
tirsdag 9. desember 2008
Christine Tagget meg :O
DEt tok litt tid før jeg oppdaget at hun tagget meg, men bedre sent enn aldri.
Jeg ble tagget jeg også, Dette går det ut på:
1. du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. lag en liste med 6 (u)interessante ting om deg.
3. tagg 5 andre blogger, og la dem få vite det ved å kommentere på deres blogg.
1. Christine sin blogg er: www.christineintexas.blogspot.com (mener jeg )
2.
- Jeg Går på helse og sosial på os. og skal videre på ambulanse.
- Meg og kjæresten min har snart vært sammen i 8 mnd. :D <3 Og jeg Elsker han <3
- Jeg elsker og synge, men vurdere å tro jeg er tonedøv:)
- Jeg elsker og danse, men kan ikke danse pga skade.
- Når jeg kjeder meg i mattetimen SKRIVER jeg danser...
- Jeg ELSKER alle de personene som står meg nær <3.
3. Jeg tagger Morten,Guro, og marius. Fler blogger vet jeg ikke om :)
Jeg ble tagget jeg også, Dette går det ut på:
1. du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. lag en liste med 6 (u)interessante ting om deg.
3. tagg 5 andre blogger, og la dem få vite det ved å kommentere på deres blogg.
1. Christine sin blogg er: www.christineintexas.blogspot.com (mener jeg )
2.
- Jeg Går på helse og sosial på os. og skal videre på ambulanse.
- Meg og kjæresten min har snart vært sammen i 8 mnd. :D <3 Og jeg Elsker han <3
- Jeg elsker og synge, men vurdere å tro jeg er tonedøv:)
- Jeg elsker og danse, men kan ikke danse pga skade.
- Når jeg kjeder meg i mattetimen SKRIVER jeg danser...
- Jeg ELSKER alle de personene som står meg nær <3.
3. Jeg tagger Morten,Guro, og marius. Fler blogger vet jeg ikke om :)
onsdag 3. desember 2008
en liten novelle, ikke ferdig. og dårlig :P
Den siste reisen.
Når hun danset forsvant hun fra jorden. Hun forsvant fra alt liv. Ingen kunne stoppe henne. Hun likte å definere det å danse som å reise. Hun var ikke så glad i å reise, men når hun danset følte hun at hun ble tatt vekk fra denne verden. Hun ble tatt vekk fra verden med alt det vonde i, og ført inn i sin egen verden. I denne verden fantes det bare en person, og det var henne. 16 år gamle Ronja var den eneste der. En 16 år gammel jente som elsket å danse. Hun kunne ikke se for seg et liv uten dans, det ville være å ta fra henne sjelen og alt det gode i henne. Det ville være som å dø.
Moren satt stolt i salen og så på datteren. Det å se henne danse så nydelig og praktfullt gjorde henne til et bedre menneske. Datteren var en spinkel jente, hun var 16 år, liten og tynn med langt mørkt hår. Hun hadde sterke øyne som alltid smilte.
Datteren, Ronja, hadde danset siden hun kunne gå, og hele livet hennes bestod av dans.
Musikken stoppet. Hele salen begynte å klappe. Hun smilte, neiet og gikk bak til de andre deltakerne. Det begynte å pipe i høytalere, så hørte de den sterke stemmen til arrangøren. ”Som dere vet, så blir den personen som vinner i dag Norgesmester.” Det ble helt stille i salen. Folk ventet spent på om det var deres datter som ville vinne. ”Den som vinner skal også representere Norge i Europa mesterskapet om en måned.” Det ble helt stille i salen. Ronja hørte pulsen dunke i tinningen. I et lite sekund lukket hun øynene, hun ønsker så inderlig å vinne. Trommevirvelen ble hardere og mer intens. Plutselig ble det helt stille, hun hørte tråen bli revet fra konvolutten. ”Den nye norgesmesteren mine damer og herrer, Ronja!” I et sekund trodde hun at hun drømte, men hun kjente smerten fra beina og skjønte at dette var virkelig.
Salen reiste seg, men all lyd forsvant for henne.
Hun danset foran publikummet en gang til. Hun kjente kroppen bli tung og svak, hun var utslitt. Alt forsvant. Lysene, stemmene, klappene, scenen, publikummet, alt! Det eneste hun følte var dunkene i tinningen og musikken, en herlig følelse. Nok en gang ble hun dradd ut av virkeligheten og inn i sin egen verden. Hun elsket den følelsen. I de få minuttene kunne hun være den hun virkelig ville være, en lykkelig jente. Hun kunne slippe tankene følelsene sine fri. Hun følte for å skrike, så herlig var det.
Musikken sluttet med et smell, og med ett var hun tilbake til verden igjen. Hun prøvde å finne
moren sin i mengden som hadde reist seg for å klappe, men hun ble blendet av lysene.
Det var begynt å snø ute. ”Pokker” hvisket moren. De kjørte fremdeles på sommerdekk, slitte sommerdekk. De hadde ikke nok penger til nye nå i disse dager.
Det var helt stille på veien hjem. Det var langt å kjøre, nesten en time.
Det var mørkt og sent. Rundt dem var det trær og noen få hus. Ronja viste ikke hvor de var.
-Er vi på rett vei, mamma?
-Ja, slapp helt av. Jeg har full kontroll.
Ronja likte ikke at hun sa det, for innerst inne følte hun at noe kom til å gå veldig gale. Hun merket ar hun var sliten. Etter litt sovnet hun, Men hun våknet ikke den dagen.
Hun hørte stille en pipelyd som gikk igjen og igjen. Hun hadde vondt i hodet, og alt var uklart rundt henne.
-Ronja? Sa en svak stemme.
Stemmen var så kjent, og hun kunne se litt av moren.
Stedet var ukjent. Det luktet død på rommet. Alt var hvitt rundt henne. Det stod blomster på et bord ved siden av. Etter litt skjønte hun hvor hun var. Men hun skjønte ikke hvorfor. Hun prøvde å tenke tilbake, hva var det siste hun gjorde? Hun husket hun var blitt norgesmester, de kjørte hjem og hun sovnet. Mer husket hun ikke.
Moren satt med tårer i øynene og tviholdt i hånden hennes. Moren gråt mer og mer.
En lege kom omsider inn.
-Hva har skjedd? Spurte hun svakt.
Moren gråt enda mer. Hun viste ikke hvordan hun skulle fortelle det.
Legen så på moren, så på Ronja.
Ronja ventet på at noen skulle si noe.
-Hva har skjedd? Nå var stemmen kraftigere og sintere.
-Det skjedde et uhell på veien hjem. Legen så på papirene før hun fortsatte.
-Dere hadde en kraftig ulykke og du var heldig som overlevde. Vi har observert brudd i ryggen din, og brudd i den ene foten din.
-Men jeg vil vel kunne danse igjen? Om en uke eller noe?
Legen sukket, moren gråt.
-Du har blitt lam fra livet og ned Ronja. Du har så store skader at det vil ta flere år å bygge opp igjen. Du vil nok ikke kunne danse igjen.
Ronja skjønte ikke hva som skjedde. Hun ble fortvilet. Hun kjente tårene presse på i øynene. Hun gråt. Hun tenkte til bake på alt hun hadde oppnådd med å danse. Hun kunne aldri mer slippe seg fri, aldri mer gjøre den ene tingen hun elsket. De hadde tatt fra henne sjelen, men det verste av alt, hun kunne aldri mer reise inn i sitt eget land.
Når hun danset forsvant hun fra jorden. Hun forsvant fra alt liv. Ingen kunne stoppe henne. Hun likte å definere det å danse som å reise. Hun var ikke så glad i å reise, men når hun danset følte hun at hun ble tatt vekk fra denne verden. Hun ble tatt vekk fra verden med alt det vonde i, og ført inn i sin egen verden. I denne verden fantes det bare en person, og det var henne. 16 år gamle Ronja var den eneste der. En 16 år gammel jente som elsket å danse. Hun kunne ikke se for seg et liv uten dans, det ville være å ta fra henne sjelen og alt det gode i henne. Det ville være som å dø.
Moren satt stolt i salen og så på datteren. Det å se henne danse så nydelig og praktfullt gjorde henne til et bedre menneske. Datteren var en spinkel jente, hun var 16 år, liten og tynn med langt mørkt hår. Hun hadde sterke øyne som alltid smilte.
Datteren, Ronja, hadde danset siden hun kunne gå, og hele livet hennes bestod av dans.
Musikken stoppet. Hele salen begynte å klappe. Hun smilte, neiet og gikk bak til de andre deltakerne. Det begynte å pipe i høytalere, så hørte de den sterke stemmen til arrangøren. ”Som dere vet, så blir den personen som vinner i dag Norgesmester.” Det ble helt stille i salen. Folk ventet spent på om det var deres datter som ville vinne. ”Den som vinner skal også representere Norge i Europa mesterskapet om en måned.” Det ble helt stille i salen. Ronja hørte pulsen dunke i tinningen. I et lite sekund lukket hun øynene, hun ønsker så inderlig å vinne. Trommevirvelen ble hardere og mer intens. Plutselig ble det helt stille, hun hørte tråen bli revet fra konvolutten. ”Den nye norgesmesteren mine damer og herrer, Ronja!” I et sekund trodde hun at hun drømte, men hun kjente smerten fra beina og skjønte at dette var virkelig.
Salen reiste seg, men all lyd forsvant for henne.
Hun danset foran publikummet en gang til. Hun kjente kroppen bli tung og svak, hun var utslitt. Alt forsvant. Lysene, stemmene, klappene, scenen, publikummet, alt! Det eneste hun følte var dunkene i tinningen og musikken, en herlig følelse. Nok en gang ble hun dradd ut av virkeligheten og inn i sin egen verden. Hun elsket den følelsen. I de få minuttene kunne hun være den hun virkelig ville være, en lykkelig jente. Hun kunne slippe tankene følelsene sine fri. Hun følte for å skrike, så herlig var det.
Musikken sluttet med et smell, og med ett var hun tilbake til verden igjen. Hun prøvde å finne
moren sin i mengden som hadde reist seg for å klappe, men hun ble blendet av lysene.
Det var begynt å snø ute. ”Pokker” hvisket moren. De kjørte fremdeles på sommerdekk, slitte sommerdekk. De hadde ikke nok penger til nye nå i disse dager.
Det var helt stille på veien hjem. Det var langt å kjøre, nesten en time.
Det var mørkt og sent. Rundt dem var det trær og noen få hus. Ronja viste ikke hvor de var.
-Er vi på rett vei, mamma?
-Ja, slapp helt av. Jeg har full kontroll.
Ronja likte ikke at hun sa det, for innerst inne følte hun at noe kom til å gå veldig gale. Hun merket ar hun var sliten. Etter litt sovnet hun, Men hun våknet ikke den dagen.
Hun hørte stille en pipelyd som gikk igjen og igjen. Hun hadde vondt i hodet, og alt var uklart rundt henne.
-Ronja? Sa en svak stemme.
Stemmen var så kjent, og hun kunne se litt av moren.
Stedet var ukjent. Det luktet død på rommet. Alt var hvitt rundt henne. Det stod blomster på et bord ved siden av. Etter litt skjønte hun hvor hun var. Men hun skjønte ikke hvorfor. Hun prøvde å tenke tilbake, hva var det siste hun gjorde? Hun husket hun var blitt norgesmester, de kjørte hjem og hun sovnet. Mer husket hun ikke.
Moren satt med tårer i øynene og tviholdt i hånden hennes. Moren gråt mer og mer.
En lege kom omsider inn.
-Hva har skjedd? Spurte hun svakt.
Moren gråt enda mer. Hun viste ikke hvordan hun skulle fortelle det.
Legen så på moren, så på Ronja.
Ronja ventet på at noen skulle si noe.
-Hva har skjedd? Nå var stemmen kraftigere og sintere.
-Det skjedde et uhell på veien hjem. Legen så på papirene før hun fortsatte.
-Dere hadde en kraftig ulykke og du var heldig som overlevde. Vi har observert brudd i ryggen din, og brudd i den ene foten din.
-Men jeg vil vel kunne danse igjen? Om en uke eller noe?
Legen sukket, moren gråt.
-Du har blitt lam fra livet og ned Ronja. Du har så store skader at det vil ta flere år å bygge opp igjen. Du vil nok ikke kunne danse igjen.
Ronja skjønte ikke hva som skjedde. Hun ble fortvilet. Hun kjente tårene presse på i øynene. Hun gråt. Hun tenkte til bake på alt hun hadde oppnådd med å danse. Hun kunne aldri mer slippe seg fri, aldri mer gjøre den ene tingen hun elsket. De hadde tatt fra henne sjelen, men det verste av alt, hun kunne aldri mer reise inn i sitt eget land.
mandag 24. november 2008
Lillian - min skytsengel <3
de sa vi var forrykt nesten før vi var begynt,
men meg og deg har stått sammen gjennom tykt og tynt.
eg lover deg en dag får vi to endelig se lønnen,
det tar bare litt tid for to kjerringer mot strømmen"
Lillian <3.
Lillian er min skytsengel.
hun har vært min beste venn siden 1.klasse!!
vi to har holdt sammen gjennom de værste stormer, de mest forferdelige kranglene og de aller aller beste dagene!
Når jeg skal skrive om lillian vet jeg bare ikke hvor jeg skal begynne.. det er snakk om nesten 11 år her!!!
Vi ble venner fordi jeg så henne stod alene, og jeg gik rett bort og spurte om vi skulle bli bestevenner, og siden den gang har vi levd lykkelig i alle våre dager..
Okei, liten hvit løgn der.
vi har kranglet enormt mye!
Men det vokste vi i fra.
Den første krangelen våres var pga en lek.
vi hadde sett en film sikkert 1000 ganger, og vi kunne den ordrett utenatt!
så derfor skulle vi da leke denne filmen, jeg ville bruke fantasien og hun ville leke rett etter filmen.. det gikk en time så var vi venner igjen..
Slik har det alltid vært, vi krangler, bli venner igjen, og slik er det.
I 7.klasse, når vi var på leiskole, på langedrag, satt vi ved hverandre på toget. vi snakket og koste oss masse:D så kommer lærern bort og sier, nemmen, er dere venner?
og vi ser dumt på hverandre og sier jaaa, vi er bestevenner vi:)...
da lo han godt.
Lillian er den personen som vet mest om meg, til tider tror jeg hun vet mer om meg enn hva jeg selv gjør. hun leser meg som en åpen bok, og til tider trenger jeg det.
JEg kan vel egentlig takke lillian for at jeg har funnet min kjære.
For det var nemmelig slik at meg og Christoffer egentlig ikke var sånn heeelt på talefot på en måte. hun tvingte meg til å reise ut til han for at jeg skulle snakke med han, og helsikken så vi stresset med bussen. Hun var med meg hele tiden, og passet på at alt gikk som det skulle. og slik ble det til at vi ble sammen.
Lillian stiller ALLTID opp for meg, tror nesten det er alik at hun ville ofret livet sitt for meg. og jeg vet jeg ville gjort det for hun!
Som sagt så stiller hun alltid opp. lurer på hvor mange ganger hun har reddet meg ut fra ting.
om jeg kommer opp i en knipe så backer hun meg alltid opp! om jeg kom for sent på skolen eller hadde glemt noe så hadde hun en unnskyldning for meg og reddet meg!
Om jeg skulle skrevet ned allt vi har opplevd sammen, ville det tatt flere år.
Men noen ting kan jeg nevne.
Jeg husker når vi gikk på barne skolen. for kjempe kjempe lenge siden, helt tilbake i 2.klasse tror jeg. hun sklei på isen og brakk fingen. jeg fikk så vondt av å se på hun. og lærerne nektet og tro at hun hadde vondt, men dagen etter kom hun på skolen med brekt finger.
På ungdomsskolen husker jeg vi skulle gå fra skolen og ned til arenum for og se på en konsert ( den var ekstremt dårlig btw) Så ble vi kjempe kjempe sint fordi lærern vår sa vi måtte gå ned, men vi bestemte oss for å gå ned fordi vi skulle respektere det han sa. så når vi endelig kom frem gikk vi rett frem til lærern og sa RESPEKT!
og da lo han godt..
Lillian fikk en oppgave (på nynorsk) på skolen de rhun skulle skrive om en god venninne. denne syntes jeg var så fin så den har jeg med her. Tusen takk for den lillian, når jeg leste den både lo jeg og jeg gråt fordi jeg ble så rørt <3
Eit portrett av ei venninne som har betydd mykje for meg.
Av Lillian Rading 1D
Det var ein varm haustdag i 1997 eg skulle få mitt fyste møte med min aller beste ven, Anette. Eg stod og ante ro heil for meg sjølv då ho plutselig hoppa framfør meg og berre stod der og smilte til meg. Eg skjønte ikkje ein drit, berre smilte forvirra tilbake. «Hei!» Sa ho. «Hei!» svarte eg. Eg visste kva ho heit, vi gjekk i same klasse, 1a på Kaland skule. «Skal vi vere venar?» For ein merkelig jente, eg hadde aldri snakka med ho før, men eg kunne ikkje takke nei til ein ven, så eg nikka. «Bestevenar?» Ho smilte meir no, og igjen så nikka eg. Eg hadde fått min fyste skikkelige ven, som var jente, i klassen! Men på det tidspunktet visste eg sjølvsagt ikkje kor mykje hun faktisk kom til å bety for meg vidare i livet.
Sjølv om vi var bestevenar, Anette og eg, så var vi likevel veldig forskjellige ifrå kvarandre. Det tok ikkje lange stunda før vi byrja å krangle. Den fyste krangelen vi hadde var om noko så lite som at ho ville leike etter fantasien mens eg ville leike direkte ut frå manuset til ein film vi hadde sett om og om igjen til vi kunne alt ordrett frå filmen. Me skreik og gjekk kvar vår vei. Det var då vår fyste krangel, etter det har eg rett og slett ikkje teljinga, men bestevenar var vi og bestevenar fortsette vi med å vere! Det var ingen som helt klarte å skjønne kvifor akkurat eg og ho insisterte så sterkt på å vere bestevenar, for kvart år var det nye intriger og vi klarte aldri å seie oss einige om noko som helst. Ho stod på sitt og eg på mitt, og uansett kva som blei sagt var vi overbevist at det var akkurat oss sjølv som hadde rett. Vi krangla og krangla heilt til vi til slutt blei lei av å krangle, då sa den eine unnskyld, og så tok vi resten av krangelen ei anna gang. Ja, for det var sånn det var, vi byrja krangelen med eit tema og slutta med eit heilt anna.
Ja, vi begge to var nokre skikkelige stabeis! Og eg gløymer aldri klasseturen i sjuande klasse, eg og Anette satt heilt inntil kvarandre, arm i arm og smilte og lo, så kom læraren vår bort til oss og spurde ”Neimen, er de venar?” ”Ja,” svarte Anette med eit stort smil om munnen ”Vi er bestevenar!” Læraren vår så ganske forvirra ut. ”Ja vel.” sa han, og vi bare smilte lurt. ”Michael da, har du ikkje fått det med deg før no? Vi har alltid vore bestevenar vi!” No var det ikkje berre læraren vår som sendte oss forvirra blikk. Vanlegvis når folk så meg og Anette stod vi og skreik til kvarandre og då vi var tom for skjellsord fann vi på nye, blei vi ferdig med eit tema byrja vi på eit nytt, det kunne vart i ævelengder!
Det var ikkje før etter nærmare 9 år at kranglinga blei sjeldnare. Og då vi begge kom inn i ein periode kor vi begge var forelska, blei bandane våre endå sterkare enn nokon gang. Vi var med kvarandre kvar dag, på skolen, etter skolen og i helgane. I helgane var vi som oftast med gutane vi hadde fått så sterke kjensler for. Vi prata om alt, hjelpte kvarandre, støtta kvarandre og kunne sei akkurat kva me meinte til kvarandre, heilt utan at vi byrja å krangle. I løpet av denne perioden fekk eg også ein hard og vanskelig tid, men Anette var der for meg kvar gong! Støtta meg, fekk meg til å smile, og lærte meg at eg ikkje måtte la meg tråkke på av andre, det eg meinte var det eg stod for og eg måtte holde på det og vise meg sterk. Aldri har eg vore så rørt i heile mitt liv og aldri hadde eg trudd at eg kunne få så mykje støtte av nokon. Men til og med då det kom til matte eksamen stod ho fast og støtta meg, sjølv om eg omtrent ikkje klarte å jobbe. Ho jobba og jobba for harde livet og eg prøvde å henge med, då ho merka eg var trist fekk eg ikkje lov å jobbe meir, men fikk streng beskjed om å legge meg nedpå, ete litt og høyre litt musikk til eg følte meg klar til å jobbe igjen. Tårene mine strømte ustoppelig nedover kinnene mine, ikkje berre fordi eg var trist, men også fordi eg var så takksam for all hjelpen eg fekk.
Men ingenting varar evig, og etter kvart gjekk denne perioden over. Vi byrja å vakse i kvar vår retning. Vi bytta skole, og no ser vi ikkje kvarandre særlig ofte. Likevel står vi fast ved at vi skal holde saman og vere bestevener uansett kva som skjer. Anette vil alltid vere den litle jenta, med dei søte museflettene som kom bort til meg og sidan viste meg superkreftane sine, og gav meg ei lita bit av dei. Og eg veit vi alltid kjem til å krangle om alt og ingenting, men aldri om eg gjer slipp på henne. Ikkje i dag, ikkje i morgon, aldri! Bestevenar for alltid, det har alltid vore Guds vilje.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
